Reiserapport fra TAGGO
Beretning af HD Lützenkirchen og et forord ved Ken/W1348"Maitken"
Til WAYFARER-folket. En hyldest til W., W-tur og W-trysail ved styremedlem HD Lützenkirschen/W-region NORGE.
Bolærerne er et likandes område innen rekkevidde fra det mest av Sør-Skandinavia. 1967 første gangen der med W1348 på Dragør-Oslo-ferden. Senere flere ganger, bl.a. med W2042"Fru Larsen" med Bo og Neel, er dette vidunderlige området blitt brukt og anbefales meget til W-turseilas!
Har fått lov av reiserapportens skribent HD/W10390 -[etter fisketur der vi fort måtte bruke W-trysail fordi 5-7m/sek. ble ca. hvert 4-5min. til en 9 - 12 m/sek. med utfall fra rett små godværs-cumulus med masser av sol rundt og luft i!] - å legge ved et kart av Ytre Oslofjd. med dette herlige stedet. Anbefaler sjøsetting ved Vallø ell. fra Østbredden av Oslofjd. evt. Sverige - etter innhandling! Ken/W1348"Maitken". (Klik på Læs mere...)
Reiserapport fra TAGGO, W7172 (Gudtorm Heldal), ved gast HD. Mandag den 23.mai ringte telefonen: Gudtorm var på tråden med et enkelt spørsmål og tilhørende forklaring: Han skulle seile Taggo fra Drammen til hytta ved Viksfjorden og om jeg kunne tenke meg å være med? Han hadde i mange år drømt om denne turen, men det hadde aldri blitt av. Dette var et typisk retorisk spørsmål der svaret måtte bli JA. Vi ble enige om at vi skulle starte på onsdag, seile omtrent halve distansen, og torsdag seile resten. Onsdag 25.5. Etter å ha blitt hentet på Drammens stasjon kjørte vi hjem til Gudtorm. Der stod Taggo klar og en nabo skulle være med for å kjøre bil og henger tilbake etter sjøsettingen. Det var bare å komme av gårde. Sjøsettingen ved Bjerkøy, på vestsiden av Oslofjorden, var ren rutine. Deretter ble naboen sendt hjem og vi gjorde oss klare for seilasen: Start omtrent kl 11:00, seiltid ca 4,5 timer, distanse ca 22 nautiske mil. Vinden var ganske kraftig og slippen på losiden gjorde at vi måtte gå for motor til vi kom i le av Kommersøya. Der heiste vi tryseilet; rullegenuan slapp vi bare ut halvveis. Det viste seg å være absolutt nok. Fralandsvinden fra vest var meget skiftende og til tider ganske heftig. Vi seilte videre på lesiden av Langøya, et tidligere kalksteinbrudd og nå deponi for problemavfall. Vindkastene var hyppige, men sjøen "flat". Etter Langøya ble det åpnere farvann og mere bølger hvilket medførte at det ble litt mere sprut fra baugen. Gudtorm og jeg koste oss: ”Dette er livet!” Horten skulle passeres og vi visste at der er det stor fergetrafikk. Fergene går mellom Horten på vestsiden og Moss på østsiden av fjorden. Og ganske riktig, vi kunne se fergen komme fra Moss, tilsynelatende langt nok unna, men dessverre på kollisjonskurs. Vinden på sin side så sitt snitt til å løye noe (En slags naturlov ved møte med store båter!). Vi valgte da å legge bi / seile sakte. Som bonus kom da enda en ferge ut fra Horten. Vel, alt gikk etter oppskriften, begge fergene passerte og vi kunne seile videre. Vinden økte igjen, det skulle da bare mangle! Forbi Bastøy åpnet farvannet seg igjen med mere bølger og enda mere vind, Gudtorm gjettet 10-12 m/sek. Det var ganske mange skumskavler på bølgene og mye sjø sprutet over baugen og inn i båten, på tide å få på seg vanntett tøy. Sør for Bastøy ligger Slagentangen forholdsvis langt ut i fjorden og bak denne kom det kraftige vindkast. Vi taklet dem fint og koste oss, men man kan aldri være trygg, for plutselig krengte båten meget kraftig (første fase i en kullseiling) og jeg frigjorde genuaskjøtet momentant. Gudtorm fikk ikke løsnet storseilskjøtet, presset var for hardt (den burde kanskje ha vært håndholdt, skjønt det hadde vært slitsomt å gjøre dette flere timer i strekk)! Heldigvis holdt det med en flagrende genua. Det var nesten! Det som reddet oss var at vi seilte med tryseil, der bommen peker oppover og derfor ikke slår ned i vannet ved for stor krenging. Dagens mål, Bolærne, en øygruppe bestående av Vestre, Mellom og Østre Bolærne utenfor Tønsberg, kom nærmere og vi måtte bestemme oss hvor og hvordan vi skulle legge til. Bolærne var inntil 2005 militært område og ikke tilgjengelig for allmenheten. Ingen av oss hadde vært der tidligere. Vi valgte til slutt å gå inn Jensesundet mellom Vestre og Mellom Bolærne. Et godt valg: Vel inne i sundet fant vi en fin småbåthavn med velkomstkomite. Det vil si bestyreren for havn- og hytteanlegget og to andre gjester. Vi fikk tilbud om å overnatte i en av hyttene, hvilket passet oss utmerket (teltet kunne vi bruke en annen gang). Som kuriosa kan det nevnes at vi var de aller første betalende overnattingsgjester. Det gamle militæranlegget på Vestre Bolærne er blitt tilpasset sivilt bruk. Ammunisjonslagrene i fjellet er derimot ikke tilgjengelige. På øya er det en meget frodig skog som frister til oppdagelsesturer, men etter å ha lest flere advarsler om flått ble fristelsen meget liten. Bestyreren fortalte også at det er mye huggorm på øya. Den informasjonen fikk vi litt for sent så vi fikk dessverre ikke sett dem siden solen hadde gått ned. Torsdag 26.5. Start omtrent kl 07:30, seiltid ca 7,75 timer, distanse ca 30 nautiske mil Fin værmelding: Skiftende bris og regn mot kvelden. Vi takket bestyreren for oppholdet (og kommer gjerne tilbake) og startet motoren, vinden hadde ikke våknet ennå. Etter passeringen av Hvaløy lykt kom vinden og det ble kryssning mot Vrengensundet. Underveis ble det litt usikkerhet vedrørende veivalget, men nøktern vurdering førte til riktig valg. Den dagen kom kvelden tidlig, det begynte å regne kl 11:00! Men vinden var fin og det tok ikke lang tid før innseilingen til Vrengen viste seg bak Årøy. Vrengensundet med sin speilblanke vannflate tvang oss til å starte motoren igjen. Ved Vrengen bro kom vinden tilbake og vi kunne fortsette å krysse. På vei ned Tønsbergfjorden ante vi fred og ingen fare inntil Gudtorm plutselig oppdaget en stor fraktskute som kom bak oss og var ganske nære. Det ble et lite sjokk! Men skutens kaptein tutet ikke så det var nok ingen fare denne gangen. Utenfor Helgerød på Tjøme la vi om kursen mot Tønsberg Tønne. Farvannet her er ganske krevende grunnet en del skjær og grunner og krever full oppmerksomhet. Vinden hadde dreid noe og kom nå inn på tvers, det var deilig. Vi fant de rette sjømerkene ved grunnene utenfor Tønsberg Tønne, men hva hjelper det når vinden igjen tar en pause? Vel, motoren ble startet igjen og brenningen og grunnen forsvant bak oss på trygg avstand. Bak Lyngholmene kom vinden tilbake med en meget behagelig styrke, regnet sluttet å falle ned, så det ble en sløv slør mot Viksfjorden. Fremme ved Viksfjorden jibbet vi og seilte inn til havn. Sesongens første langtur var slutt og to seilere var storfornøyde med turen. HD Lützenkirchen W10390 
